Utfordring jeg møtte i Norge

Updated: Dec 21, 2021

Etter å ha vært på flukt i flere måneder helt alene kom jeg til Norge i juli 2015. Jeg kom til Oslo, kunne ikke språket og kjente ingen. Jeg gikk rundt i Oslo i flere timer før jeg traff noen afghaner som hjalp meg. Tretten dager i Oslo og etterpå ble jeg flyttet til et annet asylmottak «Lista flyplass».

Lista ble en ny start på et nytt liv. Livet mitt var ikke lenger i fare pga etnisitet, språk og religion, men tanken om å bli sendt tilbake var skummel. Jeg bestemte meg ganske tidlig for å lære språket. Å bo på asylmottak og lære språk er utfordrende siden vi er helt isolert, og bor for oss selv. For å øve de nye ordene jeg hadde pugget, snakket jeg med ansatte. Jeg lærte å snakke, skrive og lese, og kunne kommunisere språklig med andre innen fire måneder.


Etter å ha bodd i ca. fem måneder åpnet jeg kurs og hjalp andre med å lære språket og holdt på med det i flere måneder. Jeg begynte på Røde kors i Vanse og syklet hver onsdag ca. 14 kilometer fram og tilbake. Dette gjorde jeg bare for å bli kjent med andre norsk ungdommer. Jeg prøvde andre ting også for å komme ut og bli kjent med andre.

Jeg tenkte mye da jeg bodde på mottaket og var veldig redd for å bli sendt tilbake. Alle som bodde på asylmottaket var redde for å bli returnert. Vi hadde opplevd mye vondt, og ville ikke bli returnert tilbake. Stress, hodepine, vondt i nakken og i ryggen gjorde at når jeg snakket så var det vanskelig å artikulere, og smile. Lære språk, ha styr på tankene og følelsene, savne familie og venner samt vente på svar fra UDI var ikke lett. Jeg bodde ca. ett år på asylmottaket, og etterpå ble jeg bosatt i Farsund kommune.


I samfunnet jeg vokste opp, var det lett å komme i kontakt med folk og alt var mye enklere. Samme gjaldt det ikke i Norge. Det er en helt annen infrastruktur, ting er veldig systematisert, kompleks og elektrifisert enn det jeg var vant med. Det var også vanskelig å komme i kontakt med nordmenn. Da jeg flyttet ut av mottaket, tok mamma Liv meg til banken for å opprette en bank konto.

«Jeg ville ikke ha bankkonto», sa jeg.

«Du må ha bankkonto i Norge. Du kan ikke klare det uten det. Du får ikke lønna i kontant eller du kan ikke kjøpe hus kontant, det er mye som går gjennom banken», svarte hun.


Overgangen fra afghansk til den norsk samfunn var stort og utfordrende. Norsk leve måte var veldig annerledes enn det jeg var vant med. Tenk at du sover og våkner i år 2215 og må tilpasse deg i det samfunn. Da vil du ha mer forståelse for hva jeg mener. Det var veldig mye å lære på veldig kort tid.

Jeg måtte plutselig ta valg for meg selv og være selvstendig. Jeg måtte styre min egen økonomi, ikke forsove meg til skolen, ikke miste bussen, ikke komme i noe trøbbel, betale regningene på tida, passe på å ikke bli syk og ikke skade meg. Jeg måtte være hundre ganger mer forsiktig enn en norske ungdom. Jeg hadde og har mye mindre tabbekvote enn de fleste i dette landet. Jeg måtte bli en voksen mann på kortest mulig tid, for å kunne klare meg i Norge. Samtidig som alt dette, måtte jeg også integrere meg selv.



Integrering er ikke noe som bare skjedde for meg, men at jeg valgte det bevisst. Jeg valgte bevisst å ikke sørge trygghet, men utsette meg for utfordring. Jeg valgte å være alene enn å være med folk ifra samme kultur eller folk jeg lærte lite av. Jeg ble litt mislikt av mine venner fra Afghanistan, men det var ikke viktig. Jeg visste hva jeg vil, og var også klar over noen av de utfordringene. Det var kvelder jeg satt ned, studerte og satt meg mål om å komme inn i det nye samfunnet, bli kjent med nye folk, få nye venner og finne aktiviteter som kan hjelpe meg med å nå målene mine.



Jeg gikk på voksenopplæring med mange andre som var i samme situasjon som meg, og det var ikke en effektiv måte å bli integrert på. Jeg måtte gjør noe mer enn det. På onsdagene gikk jeg på Røde kors. På torsdagene gikk jeg på et strikke klubb med en gjeng som var på sitt 60 og 70 årene. Det var både koselig og en fint plass å øve på å snakke og høre norsk. Jeg lærte litt om den lokalet historie, og bonus var at jeg lærte å strikke. Noen fredager gikk jeg også i misjons kirka. Jeg gikk der for å bli kjent med ungdommer, men det var bare de voksne som jeg ble kjent med.


Det som reddet meg var trening. Jeg begynte å trene på Lotus og etter hvert på gruppe trening (Combi Challenge). Det var ikke lett på starten fordi jeg kjente ingen. Første dag på gruppe trenging traff jeg Odd Olsen. Han var den første som spurte om å trene med meg. Vi trente fast på søndagene, men på tirsdagene og torsdagene hadde jeg ikke noen faste å trene med. Hver gang jeg gikk på trening ventet jeg på at noen vil inkludere meg. Etter hvert ble jeg kjent med mange andre. På veldig kort tid ble jeg glad i dem, og gledet meg til å treffe dem og trene sammen med dem.



Helg, høytid og ferie var ikke noe jeg gledet meg og ville helst være opptatt. Som mange andre flyktninger og migranter sleit jeg også til å finne meg jobb. Det var enten pga at jeg var ikke god nok i norsk, hadde ikke nettverk eller navnet mitt. Det var en gang en gammel mann som ga meg et råd. Han sa at, hvis jeg bytter navnet mitt så kanskje har jeg større sjanse til å få jobb.

I 2017 spurte noen om jeg ville jobbe litt, og jeg ville få betalt for det. Ja, svarte jeg, men visste ikke hvor tungt jobben var. Jobben var dårlig betalt. Jeg spurte fint om personen vil øke litt på lønnen, men det likte ikke denne personen. Denne opplevelsene skremte meg litt og jeg har vært litt forsiktig siden.


Jo større gleden er, så er skuffelsen. Jeg gledet meg veldig til å gå på skole med andre

norske ungdommer, men gleden ble om til skuffelse. Det var ikke noe med selvet skole å gjøre, men mine forventninger fra mine med elever. En ting lærte jeg bra og det var janteloven.








Tilpasnings prosessen var veldig vanskelig, ikke fordi jeg måtte lære meg mye nytt, men fordi jeg måtte også avlære meg veldig mye som passet i hjemlandet mitt, men ikke i Norge. Det var ofte at jeg var i konflikt med meg selv, fordi vaner, verdier og prinsipper jeg lærte passet ikke i dette samfunnet. Det var vanskelig å gå i mot mange av de vaner, verdier og prinsipper jeg ble lært opp som barn. Å endre perspektiv på ting var mange ganger smertefullt.

Det var ikke nok. Jeg måtte også tåle hat og diskriminering, først fra det norske folk og etterpå fra mine egne. Jeg ler noen ganger når jeg tenker på hvilket gruppe hører jeg til?

Jeg bygget gode rutiner og mestret de fleste av utfordringene jeg møtte. Jeg valgte å omgi meg med noen av de fineste menneskene jeg har truffet. De utfordringene jeg møtte var viktig for min personlig utvikling. De formet meg til en bedre, sterkere, tålmodigere og mer takknemligere versjon av meg selv.


Selvtilliten var helt på topp og jeg trodde at jeg kunne klare alt jeg ville, men da kom pandemien. Den klarte virkelig å knuse meg. Plutselig var jeg helt alene en gang til og fikk mye tid til å tenke. Jeg bygget nye dårlig rutiner, spiste dårlig, trente ikke, og følte som om jeg var i fengsel. Det var ikke bare det. Jeg mistet et veldig nært familiemedlem i Afghanistan. Jeg miste også en venn. En venn som var med meg i den aller vanskeligste og farligste punkt livet mitt. Han klarte ikke kjempe mer og tok selvmord. Det har gått to år nå, og jeg klart ikke å komme ut av depresjonen. Jeg prøvde flere ganger, men lyktes ikke.



Livet har hatt mange svingninger, og kanskje er jeg helt i bunnen nå. Jeg er klar for å reise opp igjen. Selv om livet har vært litt utfordrende så vet jeg også at jeg er heldig. Jeg er heldig fordi jeg har bra helse og lever enda. Jeg er heldig for at jeg har en god familie, selv om de bor langt borte fra meg. Jeg er heldig som har så mange finne mennesker rundt meg og som ønsker meg alt bra. Jeg er heldig som bor i Norge.

Jeg har lykkes med mye, ikke bare pga at jeg ville, men at jeg fikk hjelp. Hvert eneste menneske jeg kjenner i Norge har spilt en viktig rolle. Det er også viktig for dem å vite at jeg hadde ikke klart alt dette alene. Jeg har vært veldig heldig og jeg er takknemlig for det!


Jeg har ikke levd så mange år, men jeg har lært å leve, mens jeg kan.

Sette pris på det jeg har.

Elske dem som elsker meg, og ta ansvar for at de skal ha det bra.

Livet er kort, men jeg må være bevisst på problemene jeg velger å leve med.