Hvordan klarte jeg å endre synet mitt på kvinner og deres rolle i samfunnet?




Før jeg begynner å snakke om hvordan jeg klarte å endre synet mitt på kvinner, vil jeg dele to historier. Historier som sitter veldig fast i hodet mitt, og plager meg hver gang jeg tenker på de. Historiene vil kanskje gi deg et bildet av samfunnet jeg har opplevd.

Husk! Dette er ingen ting mer enn det jeg har erfart og lært.


Det var kveldsmat, vi holdt på å spise og plutselig banket noen på døra hardt og fort. Det var to kvinner, de var veldig stresset og snakket veldig fort. Pusten og stemmen deres fortalte at noe er galt. De spurte etter mora mi og ba henne være med og hjelpe naboen vår.

«Hva har skjedd, og hvorfor er dere så stresset?» spurte mora mi.

«Ei jente fra nabobygget er død, og vi må gå og hjelpe dem» svarte de.

Mora mi ble med dem for å hjelpe. Vi som satt og spiste ble veldig triste. Det var vanskelig å tro at den unge jenta er dø. Hun var ikke mer enn 18 år, og var nylig gift. Vi snakket lenge om henne og syntes veldig synd for familien hennes. Etter noen timer kom mamma, og vi spurte hun om hvordan det gikk og hva som hadde skjedd?

Hun påstod at jenta ikke døde av noen naturlig årsak, men at hun var blitt drept eller hadde tatt selvmord. Hun påstod det fordi, hun så at det var blåmerke rundt halsen hennes.

«Det var som om noen hadde kvelt henne eller som at hun hadde hengt seg» sa mamma.

Etter hvert fikk vi vite at jenta trivdes dårlig der hun ble giftet bort. Hun var giftet bort til en fremmed og mye eldre mann enn henne. Hun hadde sagt til foreldrene at hun ville komme hjem. Hun strevde med å tilpasse seg i det nye livet. Uansett hvor mange ganger hun ba foreldrene om å komme tilbake så ble ikke hun hørt. Pappaen hennes aksepterte ikke at hun skulle skal forlate mannens hus. Det er skam for familien og det vil ikke pappaen hennes leve med. Stakkars jenta følte seg veldig ensom og maktesløs over situasjonen, og hengte seg til døden.



Ei jente kan ikke bare skille seg fra mannen, fordi hun ikke trives. Hun kan bli banket og det er ingen ting som heter voldtekt hvis hun er gift med denne mannen. En annen grunn ei kvinne ikke kan skille seg for, er fordi de har ikke mange personer de kan gå til. Hun vil bli alene og har ingen mulighet til å forsørge seg selv. Kvinner må tåle alt, men ikke bli skilt. Det er skam å bli skilt, men dette gjelder ikke for menn.

Det er smertefullt, vanskelig og irriterende når jeg tenker på hvordan hun har hatt det. Enda vondere når jeg vet at det er veldig mange kvinner som har det sånn enda. Det jeg tenkte lenge på var hvorfor tok hun selvmord. Når en tar selvmord så vil de gå direkte til helvete hadde jeg blitt lært. Det hun gjorde var feil, men hun fortjente ikke å gå til helvete syntes jeg. Alt jeg husker er smilet hennes og at hun var ei snill jente.

Den neste historien er:

Mora mi kunne litt av terapeutisk kunst som hun hadde lært fra bestemora. Vi fikk ofte besøk av folk (ofte bare kvinner og barn) som trengte hjelp hvis de hadde vondt i kroppen eller hadde skadet seg. Noen ganger fikk vi også besøk av unge voksne menn som er nær familiemedlem. En dag fikk vi besøk av to brødre som jeg mente hadde blitt veldig tynne og svake. De hadde vondt i ryggen eller noe sånt, og trengte hjelp. Etter at de ble ferdige og gikk ut, gikk jeg bort til mamma og spurte hvorfor har de blitt så tynne så plutselig.

«De drepte søstera si, og sliter med det» svarte mamma.

«Hæ nei, men hvorfor?» spurte jeg.

«Fordi søstera var gravid utenfor ekteskapet» svarte hun tilbake.

Hvordan de drepte søstera si vil og kan jeg ikke skrive om en gang.

Jeg kan sitte og skrive historier som skjærer hjerter i biter, men jeg vil bare kunne gi deg et lite innblikk av det samfunnet jeg har opplevdd i kontrast til samfunnet jeg opplever nå.



Under har jeg nevnt noen av tankene jeg hadde om kvinner før:

· Kvinner er svakere og mindre kloke enn menn.

· Kvinner er mannens eiendom og mennene skal sørge for kvinnenes sine behov.

· De er en hore hvis de har flere guttevenner eller henger med dem.

· De er et symbol på menns ære og menn skal ikke miste dem, eller miste kontroll

over dem.

· Hvis ei jente har kjæreste så er hun en hore og bli straffet for det.

· De skal høre og gjøre det de blir fortalt av en mann.

· Ei jente skal ha veldig få, og begrenset rolle i samfunn og arbeidsliv.

· De kan ikke eie eiendom.

· De kunne ikke skille seg eller gifte seg igjen.

· Uansett hva de gjør, må de spør en mann først.

· De skal ikke kle seg sånn at de får oppmerksom av en ukjente mann.

· Kort sagt, kvinner skal alltid være avhengig av en mann.

· De er en dukke.

Ja, ja jeg vet hvor sykt det høres ut for deg som har vokst opp her, men det er det også for meg nå. For noen år tilbake tenkte jeg også slik som jeg forsøkt å beskrive for dere ovenfor. Det var det jeg lærte både dirkete og indirekte i det samfunnet jeg vokste opp.

Da jeg kom til Norge og ble litt kjent med det norske samfunnet, så tenkte jeg WTF mennene har mindre rettigheter enn kvinnene. Istedenfor å tenke at kvinner har nesten det samme rettigheter som menn.

Da jeg kom til Norge reflekterte jeg ikke så mye over kvinners rettigheter og deres rolle i samfunnet. Jeg var opptatt av å lære meg et nytt språk, og prøvde å tilpasse meg samfunnet. Norge har et kaldt klima og et vanskelig språk. Det gjør det litt vanskelig å komme ut i samfunnet. Det var stor nok utfordring til at jeg ikke fikk tid til å tenke over så mye annet. Selv om det var mye jeg måtte ha kontroll over for å klare meg i Norge, fant jeg tid til å reagere over det jeg så rundt meg.


Jeg som trodde at kvinner er svakere eller mindre kloke enn menn, befinner meg nå i et land som blir styrt av en kvinnelig statsminister. Alt jeg trodde om kvinner blir knust hver eneste dag. Når jeg etter hvert fikk åpnet øynene mine, opplever jeg at det er så mange kvinner som er tusen ganger klokere enn menn. Jeg opplevde at det er kvinner som er gode elektrikere, sjåfører, mekanikere og snekkere. Jeg så at det er mange kvinner som styrer samfunnet bedre enn menn. Kvinner som driver forretning bedre enn menn. Kvinner som er sterkere og sprekere enn menn. Kvinner som har gjort flere feil enn menn, men likevel har klart å stå på beinene igjen. Kvinner som har reist mer enn menn alene. Kvinner som har bidratt mer i samfunnet enn menn.


Prosessen med å endre synet mitt og erkjenne alt dette har vært lang, konfliktfull og krevende, og dette var ikke noe prosjekt jeg begynte med. Det var samfunnet som utfordret meg til å akseptere dette. Jeg ble påvirket av så mange sterke kvinner rundt meg at jeg hadde ikke sjans til å holde på det gamle synet mitt. Jeg ble påvirket av jenter jeg gikk på skole med, jenter jeg trente med, og de som jeg jobbet med. Det er ikke bare kvinner som hjalp meg, men mange kloke menn også. De lærte meg å være gentleman og lærte meg hvordan jeg skal behandle ei kvinne. De viste meg med sin oppførsel at

kvinner er ikke ting, men et menneske med samme rettigheter som en mann.


Det var ikke vanskelig å forstå at kvinner og menn er like verdt og har samme menneskerettigheter. Det som var utfordrende for meg var å skjønne mitt indre ego. Det var min uvitenhet og arroganse som hindret meg i å akseptere alt dette. Det var mine tanker, verdier og prinsipper som hindret meg i tenke klart. Egoet og arrogansen hindret meg i å innrømme at jeg hadde det feil, og har vært dum alle disse årene. Det er mye jeg har igjen å lære, men jeg kan ikke klare det alene og trenger hjelp.


Forholdet mitt til søstrene mine var den største grunnen som ga meg motivasjon til å se kvinner fra ett nytt perspektiv, et perspektiv som har gjort livet mitt mer verdi- og meningsfullt. Selv om søstrene mine har spilt en stor rolle så er det mange andre kvinner i Norge som også har gjort det. Hadde ikke Liv Lyngsvåg, eller «mamma Liv» som jeg kalte henne, tatt hånda mi og hjulpet meg med å gå så hadde jeg aldri klart meg like bra. Hadde ikke læreren min Annbjørg Nytsøl Knudsen hjulpet meg norsk, så hadde jeg ikke hatt muligheten til å lære språket så godt som jeg gjorde. Hadde ikke Johanna Brown hjulpet meg så hadde jeg ikke hatt det samme synet på verden som jeg har nå. Hadde ikke Nina Therese Evenstad og Birgitte Brekne gitt meg den kjærlighet de gjorde, så hadde jeg følt meg veldig ensom. Alle de og mange andre har spilt en viktig rolle for min personlige utvikling, og jeg er veldig takknemlig og glad i dem.