Search
  • Aziz Ullah

Flykt og Reise

05:19 ringer noen på mobilen. «Skal vi hente deg klokka seks?" spør Mathias, han som jeg skal reise sammen. "Ja," svarer jeg og legger ned mobilen. Jeg tar meg en dusj og gjør meg klar til han kommer. Klokka er seks, han med sjåfør er til stede og henter meg.

Jeg setter meg inn i bilen og hilser på dem. «Har du med alt?" spør jeg. «Ja," svarer Mathias. «Har du med billetten?" spør jeg, han tar en liten pause og svarer: «Nei!». Det var godt vi fant dette ut før vi kom til Danmark ellers så måtte han reise tilbake. Vi hentet billetten og kjørte til Kristiansand. Klokken 08:00 gikk vi ombord, men de som var i kontroll stoppet meg. De sjekket først på ID, bagasjen, og stilte noen spørsmål. Heldigvis gikk alt bra og vi kunne gå videre.

Vi sjekket litt og fant en fin plass å sitte. Jeg kjøpte meg et kopp kaffe og pommes frites med drikke for vennen. Vi gikk litt rundt, handlet litt, spilte kort og hadde det fint. Så plutselig så jeg noen gutter fra nabokommunen (Lyngdal). Vi sa hei til hverandre og de gikk videre. Dette er kanskje en helt vanlig måte å reise her i Norge og Europa, men så enkelt var det ikke når jeg var på Reise (flukt).



Første gang jeg så havet var i Tyrkia og vi skulle videre til Hellas. Dagen før vi reiste til Hellas kom en vogn-bil og hente oss. Det var ingen sitteplass bak bilen. I begynnelsen var vi ikke mange, men etter hvert ble det trangere og trangere. Til slutt ble vi ca. 45 stykker, det var ikke plass å sitte og noen måtte bare bli stående. De som satt, kunne ikke bevege seg. Bilen hadde ikke noe vindu bak, og det var vanskelig å puste, men det var noen som feis. Det var skikkelig ubehagelig, noen lo og noen var veldig sure på hvem det var?

Etter flere timer kom vi langs kysten og da var det blitt mørkt. Det var kaldt og vi hadde ikke noe tak og var oppe nesten hele natta. Tidlig på morgenen så jeg at det var noen som blåste opp på en gummibåt. Først trodde vi at det kanskje var flere båter siden vi var så mange. Da den var ferdig oppblåst, sa de: "Alle kvinnene først og etterpå de andre." Med en gang alle kvinnene satt i båten så var det nesten slåsskamp for å komme i den båten. Det var kaos, folk kastet vekk sekker og alt ekstra de hadde med.



En gummibåt som hadde plass til ca. sju personer, og vi var 45 personer. Det var nesten alle aldre og kjønn fra forskjellige land. Det tar litt tid før vi klarer å starte maskinen på den båten og går videre. I begynnelsen føler vi at det går bra, men så ser vi at det kommer en annen stor båt med stor fart. Kapteinen gasser på, men det går ikke like fort. Båten nærmer seg og til slutt ser vi at det er tyrkisk politi. Han roper: "Stopp, stopp, hvis ikke vil jeg stikke hull i båten!" Nå er alle veldig redde, men det er noen voksne menn som truer kapteinen for å ikke stoppe båten. Politiet svinger rundt oss og truer med at han vil stikke hull, men her så stopper ikke de båten.

De kommer etter oss helt til vi krysser grensen og etterpå forsvinner de. Vi slapper litt av fordi politiet forsvant, men nå plutselig stopper maskinen midt på havet. Vi stod ganske lenge der og alle var samlet på midten. Båten begynte å brette seg i to og holdt på å synke, vi fordelte oss jevnt i båten. Kvinnene og små barn gråt og skreik etter hjelp. De skreik og skreik, men det var ingen som hørte oss. Det kom mye vann inn i båten og alle var livredde og ropte etter hjelp. Maskinen sviktet tre ganger midt på havet, men vi kom til land. Vi var heldige som klarte det, men det gjorde ikke mange tusen andre.

Båtturen fra Tyrkia til Hellas lærte meg å sette pris på livet mitt, og ikke ta den for gitt, men være takknemlig.

+47 455 839 35

©2019 by My Site. Proudly created with Wix.com