Search
  • Aziz Ullah

36 timer i et kaldt helvete 

Etter en lang reisedag kom vi til Hamburg. Klokka var ca. halv ni og vi hadde ikke spist noe særlig hele dagen. Vi fant en italiensk restaurant og bestilte to pizzaer - en stor for Mathias og liten for meg selv. Vi spiste pizzaen og ble skikkelig mette. Klokka ni kom en venn av meg som bor i Hamburg og hentet oss, og kjørte oss hjem til han.

Dagen etter kjørte han oss til byen, vi gikk rundt og hadde det veldig gøy. Det hadde kanskje ikke vært så gøy og effektiv hvis han var ikke med eller ikke hadde bil. Vi kom hjem ved ni-tida, og var slitne. Han og vennen hans laget den beste afghansk mat for oss. Jeg hadde ikke spist sånn afghansk mat på mange år. Jeg var ikke helt sikker om Mathias likte den afghanske maten, men han ble god og mett. Jeg la meg ved ett-tida, mens han var våken med de andre til fem på morgen og hadde det veldig koselig slik som jeg forstod.

23. desember blir fem år siden han kom til Tyskland. Han snakker flytende tysk, og fikk opphold for fire eller fem måneder siden. Han bor alene og har ikke noen familie her. Jeg spurte: «Hva synes du om juletida?» Han smilte. «Vet du hva, de tre juledagene 24. 25. og 26 desember er de tre verste dagene i året,» svarte han. «De minner meg på hvor ensom jeg egentlig er. Alle er inne i husene sine og feirer jul sammen med familien og nesten alt er stengt ute.» «Hvordan var fluktruten din?» spurte jeg. Han smilte og sa: «Det er ikke så viktig, Aziz.» «Det er veldig viktig, det er viktig at folk får vite om hvordan det er å være på flukt,» sa jeg. OK jeg vil fortelle, men ikke skriv navnet mitt. Fra Afghanistan til Hellas var reisen vår nesten lik, men ikke etter det. Han fortalte videre om reisen. «Da jeg kom til Hellas ble jeg fengselet i to måneder. Jeg var ikke alene, det var mange gutter fra forskjellige land. Noen av dem hadde vært i flere måneder i det fengselet, og noen som meg hadde ikke vært så lenge. Vi streiket flere ganger, til og med sultestreik, men det hjalp ikke noe. Jeg var heldig som kom ut av fengselet etter to måneder, men jeg var til sammen fire måneder i Hellas. Jeg bodde i Patra og ville gå videre. En morgen fant jeg og vennen min en lastebil som skulle inn i skipet og videre til Italia. Det visste de andre også, men de turte ikke fordi lastebilen fraktet chili. Det var farlig å gå inn i den, men vi to tok sjansen. Vi åpnet lastebilen, det var veldig vanskelig å smugle inn, men vi klarte å komme inn. Sjåføren forstod kanskje at noen har gått inni lastebilen, og hentet politiet for å sjekke. Da politiet kom så de at det er nesten umulig å komme inn i lastebilen fordi det var et veldig lite hull. De lyste inn med lommelykt, men fant ikke oss. Lastebilen startet og etter ti minutter merket vi at bilen kom inn i skipet, og vi ble veldig glade for at det gikk så lett. Vi var glade for at vi tok sjansen, men det varte ikke lenge. Etter ca. 15 minutter kom det skikkelig kald luft fra fryseren i ca. fem minutter. Vi trodde at det er bare en gang kanskje, men nei, det fortsatte. Hvert 25. minutt kom det kald luft i fem minutter. Vi hadde ikke gode klær, etter noen timer skjønte vi at nei dette går ikke. Vi slo hardt med arm og bein på lastebilen og skreik: «Åpne, åpne lastebilen!» Men ingen hørte. Vi skjønte at det er ingen som hører oss. Vi knuste alle fryserne som var der inne, ødela alt der. Vi satte chili-boksene foran fryseren, men det hjalp ikke mye. Vi ble sultne og hadde ikke spist eller drukket noe før vi smuglet oss inni lastebilen. Vi gikk tomme for energi og var veldig slappe. Vi kunne ikke spise chili og ble svakere og svakere med hver time som gikk. 36 timer var vi i den lastebilen og hadde ikke spist eller drukket noe. Vi begynte å krympe og hadde null energi til å bevege oss. En av boksene som sto foran fryseren datt ned og jeg fikk kald luft rett i ansiktet. Det var så kaldt at jeg kunne ikke puste. Jeg prøver, men klarer ikke. Vennen min begynner å grine: «Pust, pust!» Han tar på ansiktet mitt og rister: «Vær så snill å puste!» Jeg ga opp og trodde at nå er det slutt, jeg klarer ikke mer, sa jeg til meg selv. Det gikk en liten stund og vi hørte at noen åpnet døra. Vi prøvde å reise oss, men datt ned. Vi kunne ikke gå, så vi krøp bort. Vi hadde ikke energi til å gå ned av lastebilen, så vi begge bare kastet oss med den ene siden. Sjåføren ble skikkelig skremt da han så oss. Han ringte til politiet. De kom og kjørte oss direkte til sykehus. Vi var der noen dager. Jeg forstod ikke, men legen sa noe til politiet som gjorde at de lot oss gå. De 36 timene i den lastebilen var som å være i et kaldhelvete.» sier han og smiler. Til slutt gir han et råd. «Hør Aziz, du er min venn, jeg vil bare si en ting, gi faen i denne verden, gjør det som gjør deg glad, nyt hvert sekund fordi neste sekund er ikke garantert.»

Recent Posts

See All

01.01.2020 et helvetesdøgn

31. desember halv fire ankom vi i Paris, og gledet oss skikkelig til å se Eiffeltårnet og feire nyttår i Paris. Vi kom på hotellet, la fra oss sekkene og gikk ut. Vi gikk på en liten kebabshop, og spi

+47 455 839 35

©2019 by My Site. Proudly created with Wix.com