01.01.2020 et helvetesdøgn

31. desember halv fire ankom vi i Paris, og gledet oss skikkelig til å se

Eiffeltårnet og feire nyttår i Paris. Vi kom på hotellet, la fra oss sekkene og gikk

ut. Vi gikk på en liten kebabshop, og spiste mat der. Vi prøvde å ta Metro til

byen, men det var ikke enkelt. Streiken hadde vart nå i ca. en måned og de

fleste metrobaner var stengte. Vi spurte folk om retning, men det var heller

ikke lett når mange av dem ikke kunne engelsk. 

Vi kom med Metro noen stasjoner før Eiffeltårnet, og vi måtte gå i ca. 30

minutter før vi kom til Eiffeltårnet. Det var ikke stor kø for å komme inn, og da

vi kom gjennom prøvde vi å kjøpe billetter for å komme på toppen av

Eiffeltårnet, men de hadde stengt litt før vi kom. Vi spurte om åpningstider, og

hadde en plan om å være på toppen av tårnet den første januar 2020. Vi hadde

sett tårnet på filmer og bilder, men da vi stod under det så skjønte vi hvor stort

og vakkert det egentlig er. 

Klokka var ca. halv ni, vi hadde gått mye, og var veldig slitne nå. Mathias hadde

vondt i halsen og var tett i nesa. «Jeg vil på hotellet, hvis ikke så blir jeg enda

verre syk,» sa han til meg. Jeg skjønte at han måtte på hotellet. «Jeg vil følge

med deg til hotellet, og jeg vil komme tilbake,» sa jeg til han. «Det er fint,»

svarte han. Metrobanene var stengt, derfor måtte vi gå hele veien. Vi gikk i en

og en halv eller to timer, og mens vi gikk ombestemte jeg meg. «Kanskje vil jeg

også på hotellet og ikke komme ut igjen,» tenkte jeg, fordi det var vondt å gå

nå. 

Det var ca. 15 minutter igjen til vi kom oss på hotellet, så hørte vi en gjeng som

spilte tromme. De var sykt flinke, og det var veldig gøy å høre på dem.

«Nei, jeg

kan ikke gå på hotellet nå. Jeg har kommet så langt for å se fyrverkeri, og feire

nyttår med mange tusen folk midt i Paris. Hvis ikke så kommer du til å angre,

Aziz,» sa jeg til meg selv. Jeg skrev hotelladressen på Mathias sin mobil og sa at

det er bare 15 minutter, du finner veien fram. «Nå som jeg er her må jeg

oppleve litt,» sa jeg til han, og det skjønte han.   

Vi gikk hver våre veier. Jeg hadde veldig vondt i beina, men nei, jeg hadde

bestemt meg for å se på fyrverkeri i Paris. Jeg gikk og gikk i over en time, og

brukte Google Maps, ellers hadde det vært nesten umulig å finne veien fram.

Jeg var litt sulten og måtte tisse, men jeg holdt meg fordi jeg ikke fant noe

toalett. Det var bare en time til nyttår og jeg var superklar for å starte året. Det

var helt fantastisk å være der, og jeg var veldig fornøyd, men jeg kunne ikke

filme eller ta bilde fordi mobilen gikk tom for strøm halvtimen før.

Etter fyrverkeriet skulle alle hjem, og det var veldig vanskelig å komme fram.

Jeg har aldri sett så mange folk samlet, det var lite plass og det gikk veldig seint

på begynnelsen. Mobilen var tom for strøm og jeg visste ikke helt hvor jeg

skulle gå. Jeg gikk veldig mye, og noen ganger gikk jeg feil veier og brukte ca.

tre timer før jeg fant hotellet. Ca. fem minutter før jeg kom til hotellet, kom en

mann og snakket litt. Tre minutter etter at han gikk fra meg, ser jeg at han har

stjålet mobilen min. Jeg løp etter han, men fant ham ikke. 

Jeg var litt sur da jeg kom på hotellet. Jeg banket på døra og Mathias åpner ikke

døra. Jeg banker enda hardere og til slutt sparker jeg med beinet, men nei, han

åpner ikke døra. Jeg går ned til resepsjonen og spør dem om jeg kan låne

nøkkel for å åpne døra fordi vennen min sover og åpner ikke døra. Jeg åpner

døra og ser at han ikke er på rommet, jeg sjekker på toalett og han er heller

ikke der. Jeg ser at rommet er helt sånn som vi forlot det, jeg går ned og de sier

at ingen har vært på rommet.

Klokka er ca. tre og jeg forstår ingen ting, jeg er trøtt og har veldig mye

hodepine. Jeg åpner datamaskinen, går på Facebook, og prøver å ringe han,

men det går ikke fordi han ikke er online. Jeg ser at en venn av oss er online.

Jeg sender henne melding og ringer rett etterpå. «Hei! Har du

telefonnummeret til Mathias?» spør jeg. «Hei! Jeg er ikke helt sikker, men jeg

kan finne den,» svarer hun. Hun sendte meg nummeret og jeg løp ned og ringte

fra hotellet sin telefon. Det går ikke å ringe engang, jeg begynner å bli skikkelig

bekymret. Han sa at han skulle på rommet ved halv ti tida, og nå er det klokka

tre. 

Jeg var trøtt, sulten og hadde mye hodepine. Jeg løp til politistasjon og fortalte

at jeg ikke får kontakt med min venn og at dette er ikke normalt. De var veldig

dårlig i engelsk og de sa at du måtte komme tilbake når det har gått 24 timer

før vi skal ta noen handlinger. Jeg ble sur på dem, men å bli sur på dem kan

gjøre ting enda verre. Jeg gikk på hotellet og ringte noen venner på Facebook

helt til Hans-Egill Berven svarte. Han sa at du har gjort det du skulle, du har

anmeldt til politiet og har gjort det du kan. Ikke stress, kanskje han vil komme i

morra.

Jeg klarer ikke å styre tankene mye, og er sur, forvirret og helt gal. Klokka er fire

på natta, jeg er helt alene på rommet og tenker hva har skjedd med Mathias.

Åh God, skreik jeg og slo på sengen min. Det er første januar 2020 og dette

skjer med oss. Jeg tenkte på hva jeg skulle si til mora hans. Hun stolte jo på meg

og sendte sønnen sin med meg. «Nei, Aziz du er dum, hvorfor forlot du han

der? Du er dum, Aziz! Fuck me!» sier jeg høyt og er sur på meg selv.

Natta gikk sånn, og jeg klarte ikke sove mer enn tre og en halv time. Klokka ni

ringte Johanna og Hans-Egill. «Hvordan går det, har du hørt noe fra han?»

spurte de. «Nei, det går ikke bra. Jeg har ikke hørt noe fra han og det går ikke å

ringe han,» svarte jeg. «Du må si det til mora hans, hun må vite det,» sier de.

«Nei, jeg kan ikke snakke med henne, hvordan skal jeg si det? Jeg kan ikke,»

svarte jeg og var veldig forvirret. Jeg tenkte på hvordan kommer det til å gå når

mora hans får vite om dette? Hun kommer til å få panikk.

Jeg er ikke en mor, men jeg vet litt hvordan det har gått med mora mi da jeg

var på flukt. Hun viste ingen ting om meg før det gikk over ett år. Jeg kan ikke

gjøre dette med hans mor, sier jeg til meg selv. «Jeg vil aldri komme tilbake til

Norge, hvis jeg ikke finner ham,» sa jeg på telefon til Hans-Egill. «Du er ikke

alene, alt blir bra ikke tenk så mye. Vi er her for å hjelpe deg, prøv å ha kontroll

på tankene dine,» sa de.

Jeg var på politistasjon fra ti til ett, og de sa at de vil gi meg beskjed hvis de

finner noe. Jeg kom hjem til hotellet sliten, trøtt og blir helt gal av hodepine.

Jeg sover på senga ca. tre timer og bare drømmer at Mathias har kommet hjem

og våkner flere ganger og sjekker på Facebook. Jeg gikk ut og lette etter han.

Jeg gikk helt til der jeg forlot han, og kommer tilbake igjen. Jeg ser at han har

sendt melding at han ikke har penger og mobil og venter på meg ved

Eiffeltårnet. Jeg løp ned, fant taxi og er på Eiffeltårnet i ca. åtte-tida på kvelden.

Jeg løp rundt Eiffeltårnet og hørte «Aziz!» Jeg så at Mathias satt der på en

benk. Jeg gikk bort og klemte han. Wow, for en følelse, plutselig gikk vekk alt av

hodepine og rare tanker. Jeg tok han med på en restaurant, kjøpte mat og

spurte hva skjedde med deg? «Ca. ti minutter etter at vi gikk fra hverandre kom

fire personer og tok mobilen min. De brukte tårespray to ganger på ansiktet

mitt og tok fra meg alt jeg hadde. De var fire og jeg var alene, det var ikke noen

som kunne hjelpe. Jeg løp derfra og ville ikke ha mer trøbbel. Jeg gikk hele

natta og sov ikke noe. Jeg fant ikke hotellet og glemte navnet. Jeg prøvde å få

hjelp fra politiet, men de sa at det er stengt og vi kan ikke hjelpe.»

Han prøvde flere ganger for å få hjelp, men nei, de brydde ikke seg om ham.

Han gikk hele dagen og prøve å få kontakt med meg, men han kunne ikke

nummeret mitt. «Jeg har opplevd mye rart, men ikke en sånn dag. Jeg følte

meg hjelpeløs og gikk bare rundt.» Til slutt fant han en mann som lastet ned

Facebook og Messenger sånn at han kunne sende meg melding. «Jeg var ikke

sulten hele dagen, men var veldig kaldt og kroppen ristet mye,» fortalte han.

Vi fant taxi og kom på hotellet. Vi ringte mora hans, og endelig kunne jeg

snakke med henne. Vi var veldig glade og lo sammen. Hun sa at vi måtte ta flyet

hjem og at hun ville betale med glede for begge. Jeg takket nei, men bestilte

flybillett for Mathias. Idet jeg prøve å bestille kom en mann fra Sjømannskirka

som Johanna Brown Berven hadde snakket med. Han kom innom, snakket og

prøvde å hjelpe oss. 

Mathias la seg med en gang han kom på hotellet og sov etter hvert, men jeg var

oppe litt til. Vi våknet klokka åtte, jeg gikk med han til flyplassen, og denne

gangen var jeg med han helt til han gikk inn, og så kom jeg tilbake til Paris, og

nå er jeg på toget. Jeg gleder meg til å komme hjem, jeg savner å gå på skolen,

snakke med venner og gå på jobb. 

Godt nyttår Folkens!